På et steingolv på Heggen VGS i Harstad , klokka er akkurat passert midnatt og en gjeng kulturinteresserte ungdommer har akkurat satt seg ned for å overvære årets første midnattskonsert på ungdomsfestivalen NUK++. I ringen sitter Pål Knutsen med blond, krøllete hår. Med en blå gitar på fanget og fremfører en låt av en av sine favorittartister.
Nå, fem år etter er mye forandret, steingolvet på Heggen er byttet ut med scener på forskjellige konsertsteder rundt om i landet og blir sammenlignet med Rockettothesky og Sigur Ros.
Navnet er også litt forandret, til Pål Moddi Knutsen.
Navnet stammer fra 1600-tallet og ti tippoldeforeldre tilbake var det en mann som het Robert Moody som reiste til Norge. Ingen kunne skrive navnet riktig så ble Moody til en fornorsket variant, Moddi og ble glemt helt til Pål fikk tips om navnet fra sin bestefar.
Dette navnet har også blitt hans artistnavn, etter han vant Rock Mot Rus på Andenes og Zoom Urørt begynte snøballen å rulle. Med konserter på Bylarm i februar, ble det for alvor fart i musikk-karrieren.
Våren og sommeren har vært hektisk for Moddi, flytting til Oslo og turnevirksomhet i Norges langstrakte land. Men høydepunktet i år var å spille på Øyafestivalen. Hvor han fikk strålende kritikker fra det amerikanske musikkmagasinet Pitchfork.
Hvordan er det å få så mye positiv oppmerksomhet? Fra Pitchfork for eksempel?
Det er jo forferdelig gøy å vite at noen legger merke til hva jeg gjør, og i tillegg setter pris på det. Samtidig tror jeg at de fleste har fått med seg at uttrykket, bandet og tankene mine stadig forandrer seg, og er langt fra ferdigstøpt eller fastsatt ennå. Jeg tror uferdigheten er litt av sjarmen, for de som lytter klarer å gjøre musikken til noe mer enn hva som egentlig er i øyeblikket, der og da. Sånn sett spiller jeg jo ikke for verken Pitchfork eller Lydverket, men for dem som vil høre på, og som klarer å gjøre musikken til litt sin egen, og da har det ingen ting å si om du hører for å ha noe å mate skrivemaskinen med, eller om du hører for musikken egens skyld. Det som er finest, er å kunne lære folk å kjenne gjennom tonene jeg lager, forteller Moddi.
Moddi kommer fra ei lita bygd som heter Medby på eventyrøya Senja i Troms. Bygda som i 2007 hadde litt over 100 innbyggere. Oppvokst omkranset av vakker natur ved havet, må da vel dette ha hatt sin påvirkning på musikken?
Når man kommer fra et sted som jeg gjør, er det nærmest umulig å ikke få spørsmål om den mektige naturen, mørketid, isolasjon og Senjatrollet. Men jeg er langt unna å forsøke å forfatte noen nasjonalsang for Nord-Norge - musikken min handler ikke om fjell og fjorder, men om folk og tanker jeg gjør meg rundt hvordan vi velger å leve livene våre, både hjemme og ute i verden. Sånn sett kan du godt si at tekstene mine blir indirekte påvirket av 16 år i et bygdesamfunn med 120 innbyggere, og at jeg hadde vært en annen om jeg kom fra en by eller fra et annet sted. Det er jo litt åpenbart. Samtidig er tekstene en god blanding av ting som de fleste kan kjenne seg igjen i, og det bare jeg eller noen få andre har forutsetninger for å forstå. Og det er mye kjærlighet til naturen i sangene mine, om de nå ingen av dem er en direkte ode til skaperverket.
I tillegg til å være en habil låtskriver trakterer Moddi forskjellige instrumenter. På spørsmålet om hvilke instrumenter han spiller, svarer han:
De jeg til enhver tid føler at passer til musikken min. Live går det mest i gitar og trekkspill, men om det skulle høres bedre ut med noe annet en dag, tar det meg ikke lang tid å skifte.
Moddi har gjennom oppveksten variert i musikalsk stilart. Siden han var 13år har han vært fast deltaker på UKM, han har deltatt med alt fra nord-norsk rap til visesang, alene og sammen med diverse lokale musikere.
Har UKM deltakelsen hatt mye å si for hvordan du er som artist i dag?
Tja, i hvertfall som menneske. Man møter nye folk og lærer mye om det å drive med kultur. Også lærer du mye som musiker, men de to tingene er jo tett knyttet sammen sier Moddi.
Pål Moddi Knutsen var tidligere medlem av bandet Paraboles Volantes, som ble slaktet og kalt hula-hula band av Bardu Pensjonistforening, men skrytt i skyene av Bylarmsjef Erlend Mogård Larsen.Etter å ha turnert rundt i Nord-Norge la Parabolene inn årene og avsluttet det hele med en avslutningskonsert i sommer.
Av bandmedlem i Paraboles Volantes, Nina Fagernes blir Moddi beskrevet som en fyr som er god til å organisere og har orden på sysakerne.
Mens venninne og bandmedlem i Moddi band beskrives han av fiolinist Christine Henriksen, som en veldig musikalsk og kreativ fyr. Som brenner for det han gjør og driver med musikk av hele sitt hjerte.
Sanger som ”A Sense of Grey” og ”Magpie Eggs” vitner om mange følelser i sving og et stort engasjement i samfunnsmessige spørsmål. Det er kanskje det at han bryr seg som gjør at musikken hans er så ekte.
Under Øyafestivalen ga Moddi ut en split LP sammen med Einar Stray gjennom plateselskapet Playground. Moddis side bar navnet ”Rubato”, mens Einar Strays side het ”Favors and Fields”. Med LP’en kommer det en brent cd som er signert og tegnet på av begge artistene.
Hvor kom ideen om en slipt LP fra?
Ideen har sitt opphav i de lyse hjertene bak Spoon Train Audio, et kollektiv som har forferdelig mye fint for seg. Det er ikke hver dag at artister debuterer på et begrenset opplag med hvite vinyler, og det er enda sjeldnere at vinylen deles med en annen debutant. Sånn sett var det en idé som rett og slett var for god til å droppe, særlig siden både jeg og Einar følte oss klare for å gi ut noe fysisk, men allikevel ikke følte oss klare for de helt store tingene. Å stå med en hvit tolvtommer i hånda, der du vet at tre av sporene kommer fra endeløse timer på sengekanten, er både fint og kjempe skummelt på én gang. Jeg gleder meg til det er en fullengder jeg kan ha i hånda og føle meg bra.
Vil dette si at du har platekontrakt med Playground?
Jeg synes ordet platekontrakt høres gørrskummelt ut. Det er Playground i samarbeid med Spoon Train som har gitt ut splittvinylen til meg og Einar, og det er godt å vite at det er folk i systemet som ikke bare ser profitt i hver eneste tone.
Mange små steg fremover
Det har de siste årene skjedd mye rundt Moddi og han har hatt mange jern i ilden. Når han blir spurt om hva som blir det neste store steget, svarer han ydmyk.
Det er aldri noen store steg, men mange små som får en fremover. I alle fall er det sånn med meg - veien blir til mens man går, og da er det lite lurt å gjøre store byks. Det jeg gleder meg mest til akkurat nå, er konserten på Parkteateret 9. november. Om jeg får det som jeg vil, blir det den koseligste konserten i manns minne, og dessuten en anledning til å stifte bekjentskap til musikken min under andre omstendigheter enn superstress.
På spørsmålet om når Moddi fant ut at det var musikk han ville drive med er han usikker.
- Strengt tatt har jeg vel ikke funnet ut av det ennå. Det er forferdelig mye å ta tak i her i den store verden, og mye av det hjelpes lite av en krølltopp med gitar og trekkspill. Jeg interesserer meg både for miljøvern, kulturarbeid og bistandsarbeid, og håper jeg på en eller annen måte kan bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted en dag. Om det er gjennom musikk eller på helt andre måter, får tiden vise.
Til slutt, kan du røpte hvem som er dine musikalske forbilder?
Jeg har mange mennesker jeg ser opp til på grunn av at de beriker verden med sin fantastiske musikk. Joanna Newsom, A Silver Mt. Zion, Múm og Jeff Buckley er noen yderst få av flere titalls navn jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skulle klart meg uten. Når jeg skriver min egen musikk, er det imidlertid mine egne tanker som er i sving, og jeg prøver ikke å leve opp til arven etter heltene mine. Jeg har tross alt ganske mange smarte tanker selv også, avslutter Moddi.
CV:
Navn: Pål Moddi Knutsen
Født: 18. Februar 1987
Bor: Oslo
Utdanning:
Studerer 1. Kultur og Kommunikasjon på Blindern
- Vant Rock mot Rus i 2007
- Ukas Urørt i 2007
- Konsert på Bylarm 2008
- Konsert på Øya festivalen 2008
- Ga ut split LP sammen med Einar Stray på Øyafestivalen 2008
Dette intervjuet er skrevet for IDE.
Foto: Mira Wold
